Kort fortalt var været lett overskyet med litt sol første og siste dag og kun ca 30 grader, ellers var det skyfritt, rundt 40 grader og vindstille.

12. juli 2007 startet ferieturen min. Fikk en rolig start med fly fra Sandefjord, via Amsterdam til Budapest. Fikk lest ut halve boka jeg tok med for turen, så tydelig at norsk litteratur ikke er velegnet når man ønsker å dra på minst mulig lesestoff! Etter noen timers venting i Budapest traff jeg Christian etter en halvveis stressende arbeidsdag for hans del. Etter et godt måltid mat ble det litt sightseeing innom irsk pub og diskoplasser på Margrete-øya.

Neste dag, altså fredagen var vi på sightseeingtur med buss kabriolet rundt hele Budapest, så fikk med det meste av det som var å se der. En nærmere titt på den gullbelagte statsoperaen var også på sin plass denne dagen, og der vi omhyggelig ble fortalt om operaens liv av ei søt ungarsk guide. Totalt 3 kg gull var brukt på totalt veldig mange kvadratmeter! Ingenting er som å slappe av på fortausrestauranter med kaffe og øl, noe som var obligatorisk før kveldens nye sightseeingtur rundt i Budapest sitt natteliv. Miroslav, en serbisk kamearat av Christian, var guide denne kvelden. Turen gikk først oppom taket på en 8 etg. bygning, der det var full installasjon av øl og drinker. Videre gikk turen til ekte ungarsk kjellerpub med live blues musikk, et veldig stemningsfullt sted. Vi avsluttet kvelden på Budda-beach, et topp disko med to store dansegulv i hvert fall fire barer og et par tre lettkledde inspirerende dansere. Ville man trekke seg litt unna den høyeste musikken for en litt roligere tid utpå på kvelden, var det lagt opp til stråhytter rett ved elva der man kunne slappe av og faktisk prate sammen. I løpet av kvelden traff vi på Louise, ei jobbvenninne av Miroslav og barndomsvenninna hennes, Mette fra Danmark! Et par veldig trivelige jenter.

Lørdagen ble siste hele dag i Budapest og av tingene som sto på programmet var en spasertur rundt i Byparken Városliget bak Helteplassen med en 36 meter steinsøyle med erkeengelen Gabriel på toppen. I parken var vi innom steder som Vajdahunyad-borgen (en borg med enkeltheter fra 21 historiske bygg i alle stilarter, som i likhet med Helteplassen ble bygd under 1000-års jubileum i 1896). Videre gikk vi forbi det termalske fasjonable Széchenyi-badet. Så satte vi kursen over til Buda-sida der vi først så på Fiskerbastionen med sine middelalderske spisse tårn, et utrolig fint syn. Deretter ble det å traske ned fra høyden, og bortom kjedebrua og opp på det 200 meter høye Gellért-berget, fra der St. Gellért led martyrdøden ved å bli rulla utfor berget i en tønne godt planta med masse lange spiker. Etter alle trappene oppover møtte vi på den 26 meter høye befrielsesmonumentet, som kan sees fra store deler av hele Budapest, og viser en kvinne med fredens palmegren. Bak monumentet ligger Citadellet, et bygg som ble oppført til skrekk og advarsel etter revolusjonsforsøket i 1848, men som i dag benyttes som krigsmuseum fra 2. verdenskrig. Interessant å ta en titt der også, men blir fort litt mye å fordøye på en gang. På kvelden tok vi det rolig på en stor sandlagt uteplass bak Helteplassen, med et par rolige øl og drinker.

Søndag 15. juli startet backpackingturen vår med bulder og brak. Kort fortalt traff vi en billettkontroll på vei til togstasjon og med det resultatet at vi fikk 5 000 gærninger i bot (ca 175 kr) siden tre-dagers billetten min ”visstnok” var gått ut på dato. Vi rakk heldigvis toget med ett minutts margin, så vi kom oss av gårde som planlagt. Etter 8 timer på toget, hvor vi passerte Zagreb, 4 passkontroller og 6 billettkontroller kom vi fram til Ljubljana, hovedstaden i Slovenia. Sånn ca halvveis, dvs. mens vi var i Kroatia, gikk vi for å finne fram til restaurantvogna, noe vi mente på var bakover i toget, men fant fort ut at den delen av toget var borte, og søkte kjapt framover i håp om å finne noe der. Det ble dårlig fangst, så skal man på internasjonale tog i området, så ta med mat! Vel framme i Ljubljana fant vi fort noe mat og rakk en tur oppom Ljublanski Grad-slott som ruver over byen. Byen ble etter legenden etablert under kong Aites tid etter en kamp med et fryktinngytende uhyre, Ljubljana-dragen som vises i dagens byvåpen. Ironisk nok, siden byen ble grunnlagt ved at en drage ble drept, betyr Ljubljana kjærlighet. Byen er den minste hovedstaden i Europa med kun drøye 270 000, derav ca 10 % studenter.

Neste dag ble det full sightsing i Ljubljana etter et lite kart utgitt av det lokale turistkontoret. Tok denne gangen taubanen opp til slottet og gikk derfra videre rundt i byen for å se på alle de historiske byggene som var godt spredt i hele bybildet. Kom også innom Park Tivoli, en veldig fin park hvor det i alleen opp til Tivolski Grad var utstilt en stor fotoutstilling med nydelige naturbilder fra hele Slovenia. Tydelig at Slovenia har mye fin og også ekstrem natur å by på, for de som liker ekstremferier.

Tok deretter buss til Bled for å se denne idylliske lille byen ved Lake Bled. Midt ute på innsjøen ligger det en liten kirke på en øy, noe som kan sies å være en litt spesiell plassering. Rett nordvest for sjøen og ca 150 meter opp en bratt klippe ligger Bled-slottet. Et slott fra tidlig 1000-tallet med fantastisk utsikt over hele området i flere kilometers omkrets. Etter en veldig varm og noe slitsom tur opp til slottet, en god kald pils på toppen med fantastisk utsikt og en lettere marsj ned igjen var det å prøve badevannet i innsjøen, noe som med en gang virket litt kaldt, men i og med at det holdt gode 23 grader, så var det jo ikke kaldt!

Etter et godt måltid mat gikk vi tilbake til bussholdeplassen hvor vi på forhånd hadde fått vite at bussen skulle gå ”half past eight”. Riktignok så kom det en buss fem på halv ni, men dette var fra et annet selskap enn det busselskapet vi allerede hadde kjøpt returbilletter fra, og en mangel på kontanter tilsa at vi ikke fikk lov å ta denne bussen. (Minibanken var på andre siden av byen, og bussen ville ikke vente. I ettertid viste det seg også at det skjulte seg € 10 godt gjemt i den ene bukselomma mi, så vi hadde faktisk kontanter nok.) Etter dette mislykkede bussforsøket ventet vi noen minutter til på det rette busselskapet, men fant fort ut at det på billetten sto at siste buss gikk 19:30! Tenkte så at det måtte gå noen tog fra noen plass i nærheten og tilbake til Ljubljana, men innen vi fant ut av hva som gikk, så var også det siste av dette slaget gått for kvelden. Så alternativet som tilslutt gjensto, var taxi eller finne en overnatting, og det skal sies at vi allerede hadde et rom i Ljubljana med det meste av bagasjen vår. Så som løsning på alle problemer, satte vi oss på en bar med hver vår øl og tok en prat med bartenderen i håp om at han viste om noen som lekte pirattaxi eller tilfeldigvis skulle denne veien i løpet av kvelden. Forsto etter hvert som at han lovet å kjøre oss hjem etter jobb, så da var det bare å smøre seg med tålmodighet, noen øl til og sitte og vente, for utelivet i Bled var det ellers ikke stort å skryte av. Det viste seg at bartenderen var en merkelig skrue. Han var en tydelig fan av kommunismen og Tito, og var mindre nøye på alkohol og bilkjøring, noe vi fant vi ut etter at vi var stoppet av politiet. Det gikk heldigvis greit, men han var veldig glad de ikke tok promillekontroll, for han hadde vist røyket litt sterkere stoffer (egenprodusert marihuana fikk vi opplyst) for et par dager siden og hadde smakt litt på drinkene sine gjennom hele kvelden. Vi burde vel kanskje ant noe når han tidligere på kvelden spurte oss om vi hadde lappen og om vi kunne kjøre, enda vi satt der med hvert vårt ølglass... :-p, og dette var ikke første drinken vi hadde bestilt av ham :-). Vi kom i hvert fall helskinnet tilbake til ungdomsherberget, riktignok enn 4-5 timer senere enn først antatt.

Stått opp tidlig denne tirsdagen for å rekke toget til Postojna. Fant ut av vi hadde glemt suvenirer fra Ljubljana og løp en kjapp tur innom sentrum for å handle det, kom derfor 2 min for sent til toget, og måtte vente 1,5 timer på neste tog! Kom med tid og stunder oss til grotta som var dagens reisemål. Dryppestensgrotta brer seg i 20 km lange labyrinter i to horisontale lag, og er oppstått som følge av endrede vannganger til elva som nå går under dagens grotte. Grotta er riktignok den største i Slovenia, er blant verdens lettest tilgjengelige grotter og mest besøkte i hele Europa med over 28 mill besøkende de siste 175 årene med turistdrift, og det tror vi på siden hele opplegget var til de grader turistifisert. En relativt dyr billettpris (student € 14,40) og de uendelig mange turistsjappene ga tydelig inntrykk av dette. Vi ble fraktet med to ca 50 meter lange tog ned i hula, og der var det ikke mindre enn fem ulike språkgrupper å velge for den guidede turen rundt i grotta. Grotta var fasinerende den, men har du sett én dryppestensgrotta, har du fort sett alle. Vi syns også det var noe lite informasjon underveis på guideturen. De selvlysende blinde hulesalamanderne var også litt skuffende, da de var i akvarium og var i full flombelysning og ikke i en mørk avkrok i sitt naturlige element. Vi erkjenner at dette kunne vært litt vanskelig i praksis da de lever i vannet og under dagens grotte, men vi var fortsatt litt skuffet. Litt fasinerende at salamanderen kan leve i et helt år uten mat, og flere år nesten uten mat. Den går også under betegnelsen ”menneskefisken” pga. den menneskelignende gjennomsiktige huden og det faktum at det er et virveldyr.

Etter tog fra Postojna, et par timers venting i Ljubljana og videre tog et par timer var vi i Zagreb 22:30 på kvelden. Det første som møtte oss var et par slitne finske jenter som hadde leitet i 3,5 time på et sted og sove, og hadde funnet ut at det ikke var noe ledig hostelrom, og de hadde bestemt seg for å hoppe på neste nattog for å ha et sted for natten. De ble litt misunnelige og lange i masken da vi tok en telefon og fikk vite at det var et ledig rom på den første plassen vi forsøkte. Minst like lange i trynet ble vi når vi utenfor MacDonald’s, hvor vi skulle hentes, fant ut at stedet vi hadde fått rom, var i Ljubljana og ikke Zagreb, så da var det bare å finne fram AmEx kortet og ta inn på hotell. På onsdagen var det å stå tidlig opp for å kapre oss en plass på det ”noe” gunstigere herberget. Deretter var det full sightseeing i Zagreb etter brosjyre utarbeidet av Zagrebs turistkontor, noe som gikk relativt kjapt, selv i den uutholdelige varmen. Fant etter hvert ut at vi skulle kjøle oss ned i en kald kinosal med Transformers, en god kald pils og stort beger popkorn. Etter det var det litt kjøligere, kun 30 grader, og på dagens meny sto en typisk kroatisk middag, på en lokal restaurant og noen øl ute på byen etterpå. På en av fortausbarene traff vi tre søte kroatiske jenter, og ble etter hvert invitert på badetur i en liten dam som lå 40 minutter gange fra der vi var. Etter gode halvannen time var vi framme og vi fikk oss et nattbad i 4-tida. Etter badet hadde det etter hvert begynt å lysne og vi så plutselig en mengde svart røyk velte opp på andre siden av vollen mot elva, og vi fant fort ut at det sto en god gammel Golf II i full fyr og flamme ”lett” krasjet inn i et stusselig lite, ensomt hus midt på en stor grasslette, hvor det ironisk nok sto GOLF med store bokstaver på den ene siden av skuret (og en Golf i fyr og flamme på den andre siden). Etter hvert tok det også god fyr i bensinen og det var ikke mange minutter før hele bakdelen av bilen gikk til himmels, bokstavelig talt. Noen minutter senere kom brannmannskapet og politi på stedet, mens solen steg opp over Zagreb by. Så nå er vi fått den eksklusive æren av å være registrert i det kroatiske politisystem.

Etter å ha kommet tilbake til herberget etter denne søvnløse natta og fikk vi pakka sakene våre denne torsdagsmorgenen, og tatt bussen til Plitvička-sjøene, en fasinerende og den eldste nasjonalparken (nasjonalparkstatus siden 1949) i Kroatia. Parken ligger midt mellom Zagreb og Zadar og ble i 1979 satt på UNESCO sin liste over verdens naturreservater. Foruten de fantastisk grønne sjøene yrende med et utall fisk og med sine tilhørende vannfall i alle størrelser, byr også parken på 1267 forskjellige planter, derav 55 ulike orkideer, 161 forskjellige fugler, 321 merker sommerfugler og en rekke ulike andre dyr, deriblant brunbjørnen. (Vi så nok ikke alle disse, og til tross for at vi kom ut av tellingen så er vi ganske sikker på det). Gikk rundt i parken i 4 timer og fikk på turen en båttur over den største sjøen, samt transport tilbake til start igjen av et city-train som vekket oss i hver av de snirklende svingene :-). Hele turen var en veldig fin naturopplevelse som bare må oppleves! Riktignok litt kjedelig å måtte gå i kø av turister innimellom, men er vel sånt man må regne med på slike plasser. Vel ute av parken heiv vi oss på en taxi med 6 franskdamer og dro til Zadar. En noe merkelig sjåfør som hørte på trance og technomusikk hele veien mens han rolig vugget fram og tilbake med hele kroppen brakte oss kjapt og greit fram til Zadar. Vi kom oss fint frem til Zadar, men der skrantet det Han brukte en time i byen på å finne hotellet til franskdamene, som skulle sleppes av først. Var en liten sightseeing tur i byen og spiste litt. På vei tilbake til herberget kom vi (og én til) ikke med på den overfylte bussen, så måtte vente en time på neste. Holdt på å sovne mens vi satt og ventet på bussen, men kjempet oss tappert gjennom nattetimen.

Fredagsmorgen var vi lett utvilt og etter en beskjeden frokost, som ble fort spritet opp med 4 store øl (2 ltr) til hver av oss fra et par lokale jevnaldrende gutter som allerede hadde et forsprang på et par store øl. Etter en litt bedre lunsj var det tur for sightseeing i den 3000 år gamle byen Zadar, og med tanke på at vi var lett brisne etter den ”kroatiske frokosten”, burde denne definitivt vært spennende og interessant, men det var den altså ikke. Sightseeingturen avsluttet med litt bølgeorgel, mens vi kjølte ned føttene i vannkanten, sannsynligvis det mest spennende i denne byen.

Etter avkjølingen av føttene i Zadar, tok vi bussen i tre timer til Split, trodde i utgangspunktet det bare skulle være en time, men kom nå uansett fram tilslutt. Etter all ølen sov vi nå uansett godt på mye av turen. Fant fram til det forhåndsbestilte hotellet og tok en liten svømmetur i Adriaterhavet, en veldig salt opplevelse. Vi tok en tidlig kveld da begge følte at vi hadde sovet for lite sist to kveldene. Lørdagsmorgenen ble det å finne et privat overnattingssted og få vasket litt klær for den siste uka. Resten av dagen gikk med til et par timer i den noe varme sola og minst like mye tid i det ikke fult så varme vannet, kun 27 grader. På kvelden var det lett eksklusiv sightseeing der vi to, et kanadisk eldre ektepar og guiden deltok. En veldig interessant runde rundt i byen ble avsluttet med en øl. Sentrum av Split er bygd på rammene av keiser Dikokletians palass som ble bygd rundt år 300 rett ved den daværende byen Salona. Opp gjennom tidene er bygg endret og nye bygg er satt opp på og over hverandre med byggesteiner fra tidligere bygninger som enten har blitt revet eller redusert. Dette gir byen et blandet og fasinerende preg av lappeteppe fra alle stilarter og tider fram til i dag. Hele byen minner for så vidt om en eneste stor labyrint. Etter sightseeingturen var det en tur bortom Bačvice-beachen, et sted med utallige barer og diskotek rett ved strandkanten. Stedet ble etter vår oppfatning litt vel preget av for høy musikk, masse turister og gjerne et noe yngre klientell, så dermed bar det tilbake til en kul bar midt i en trapp i en smal bakgate i sentrum!

Søndagen var det satt av tid til soldag, men etter fem timer i sola og i vannet så vi begge ut som godt kokte hummer, til tross for intensiv og hyppig bruk av solkrem med faktor 15. (Det blir påstått at halveringstida til faktorstyrken er et år, dvs. at den faktiske faktoren var ca 1,4!) Som resultat, ble resten av dagen og de neste påfølgende dagene tilbrakt med hyppig bruk av aftersun og hovedsakelig i skyggelige omgivelser. Så som følge av lett svidd kropp fra søndagen, var vi på mandagen på en rekke ulike fortauskaffer i labyrinten, samt en sightseeing i kjellerlokalene til palasset, som for inntil ca 70-50 år siden var fylt opp med søppel fra tidenes morgen.

Tok båten fra Split veldig tidlig tirsdag morgen og via noen av Adriaterøyene til Dubrovnik, hvor vi fikk tatt en kjapp sightseeing rundt i gamlebyen på kvelden sammen med alle de uendelige andre turistene! Var vel stort sett mer skandinaviske enn lokalbefolkning i byen. Er vel ikke tvil om at Dubrovnik, eller Ragusa som den het fram til 1. verdenskrig, er en fantastikk fin by, alt er restaurert etter store bombeangrep under krigen i 1991-92 og det var ingenting ved byen å sette fingeren på, så byen går vel kanskje under betegnelsen perfekt? Den 1400 år gamle byen kom i 1979 med på UNESCO sin liste over verdens kulturminner, og det med god grunn, da det er utrolig mye arkitektonisk og kunsthistorisk kultur. Det er likevel en liten by med bare 50 000 innbyggere, derav 10 % i gamlebyen innenfor de 2 km lange massive murene.

Neste dag ble leiebilen levert til oss rett ved ungdomsherberget. Det var en liten rød Chevrolet Matiz SE 0,8 med imponerende 50 hestekrefter! Etter litt kø-kjøring opp mot motorveien og et par ganger (ufrivillig) fram og tilbake på denne, fikk Christian god kontroll på bilen og kursen ble satt mot Montenegro. På god vei nedover mot grensa så vi et aldri så lite skilt som førte ut til Park Prevlaka, som er den absolutt sørligste delen av Kroatia. Fra denne odden er det fin utsikt mot den vestligste større byen i Montenegro, Herceg Novi og innseilingspartiet til Boka Kotorska, som er en rekke viktige bukter for Montenegro, godt omgitt av de svarte fjellene som er opphavet til landets navn. Fjellene er et flott syn der de går rett opp fra sjøen og opp til flere hundre meters høyde. Den 2,5 km lange halvøya har opp gjennom tidene vært et viktig militært strategisk punkt, og ytterst kunne vi se en gammel festning som hadde lidd kraftig under 2. verdenskrig, ellers ble det et kjapt bad før vi fartet videre til Montenegro.

Stoppet for en bedre lunsj i Bijela i Tivat-bukta der vi også traff på et norsk par med ei lita datter. Deretter gikk turen rundt Risan-bukta og videre forbi St. George kirken fra 1500-tallet som ligger godt plassert på en liten øy rett i innseilinga til Risan-bukta og Kotor-bukta. Rett ved siden av St. George-øya ble det på 1600-tallet etablert en kunstig øy hvor kapellet ”vår kvinne på fjellet” ble bygd. Da begge øyene er svært flate er vi litt spent på hvordan det går med disse øyene når det globale oppvarmmina hever vannivået med noen meter.

Dagens tur endte tilslutt plutselig i Kotor (hadde opprinnelig tenkt oss til Budva). Etter at vi så litt på denne fine trekantede byen som også er oppført på UNESCO sin liste, fikk vi oss også en tur opp alle de 1350 trappetrinnene til toppen av den 4,5 km lange bymuren som strekker seg fra vannflaten og opp på en 260 meters høyde med bratte stup på alle kanter. På vei opp og ned fikk vi følge av et par serbiske jenter som hadde en klar mening om at vi burde dra på en lokal konsert på kvelden som visstnok ikke var noe bra! Tenkte likevel vi skulle gi den et forsøk, men lange køer, trolig dyr inngangsbillett og en relativt utmattende dag tilsa at søvn ble prioritert.

Torsdag 26. juli dro vi videre fra Kotor og hadde tenkt å ta fjellveien over Lovćen nasjonalpark, men kartene i reiseboka og andre relativt begrensa kart tilsa at turen gikk langs kysten rett til Budva istedenfor. Det ble en meget kjapp stopp i den turistpregede gamle byen Budva. Vi fartet kjapt litt videre til Sveti Stefan som for inntil 50 år siden var en idyllisk liten fiskelandsby som ligger på en liten øy omgitt av smal gangvei omgitt av hvite strender. Hele øya med alle hus ble kjøpt opp og gjort om til luksushotell med 101 rom, visstnok tilpasset enhvers smak og behov. Dessverre var øya stengt for publikum, så vi fikk ikke kommet inn og sett på fasilitetene.

Vi tenkte å kjøre videre mot Bar, men fant ut at det kanskje ikke var noe å se der, så turen gikk isteden oppover fjellene til den gamle kongebyen Cetinje som var regjerende for Montenegro i over 500 år. Tok litt lunsj og tittet på Madonna av Philermos, en liten men betydningsfull skatt av tempelridderskatten som er fraktet hele Europa rundt for beskyttelse. Det spekuleres at bildet er malt av evangelisten Luke og bildet er nå utstilt i det blå kapell i Montenegros største bygg som nå benyttes til nasjonal historisk museum.

Så var det å pushe bilen inn i Lovćen fjellene (og med 50 slappe hester under panseret, var det nesten bokstavelig å dytte bilen oppover bakkene) og nasjonalpark og opp på den ene skulderlignende tvillingtoppen Jezerski på 1657 meter. Etter å ha parkert bilen, var det å traske snaue 500 trappetrinn opp til gravminnet til Petar II Petrović Njegoš, en betydningsfull nasjonalistisk poet som er svært viktig for det montenegrinske folket. Fra minneplassen var det et fantastisk syn rundt til hele nasjonalparken og det påstås at man på en meget klar dag (vi opplevde kun veldig mye dis) kan se helt til Italia, selv om ingen har gjort det til nå.

På vei videre tilbake mot Kotor ble det full sightseeing rundt på fjellandsbygda med prøving av samtlige småveier, som stort sett hold samme størrelse og standard som normale sykkelstier! Etter at jeg endelig fant et kart med alle veiene (billetten til nasjonalparken) fant vi rett vei tilbake mot Kotor. Vi hadde tenkt oss videre innover i fjellheimen mot Vilusi på grensa mot Bosnia og Herzegovina, men fant ut at tiden var løpt fra oss og vi tok veien mot Bijela hvor vi hadde lunsj forrige dagen for å overnatte der. Istedenfor å kjøre rundt hele Kotor-bukta og Risan-bukta tenkte vi å prøve en liten båttur direkte over sundet til Bijela, men fram til kaia fant vi den smaleste og mest myldrende kystveien, der biler sto gjennomført usystematisk parkert langs hele veien, og ut fra folkens oppførsel var dette mer en gågate enn bilvei. Tok en kjapp titt på utelivet langs stranda i Bijela, men eneste som fristet denne kvelden var en utslitt gammel spillehall. Dagens middag tilbrakte vi med selskap fra det norske paret som vi hadde møtt et par dager her tidligere. Fikk under middagen forklart at det kun var to timers kjøring til Moster i Bosnia og Herzegovina, kanskje to og en halv time med bilen vår, men nå hører det med til historien at han, som opprinnelig var fra Bosnia og Herzegovina, satte cruisekontrolleren på 290 km/t gjennom Tyskland når han kjørte fra Norge til Montenegro!

Fredagen startet med et forfriskende morgenbad i ca 25 grader, før kursen ble satt mot Moster i Bosnia og Herzegovina. Siden det var veiarbeid på den veistrekningen vi tenkte å ta, fant vi ut at det var best å gjøre via den ordinære grenseovergangen, og gikk jo smertefritt å komme seg over den Montenegrinske grensekontrollen. Ble deretter stående 20 minutter i kø på vei opp til den Kroatiske grensekontrollen, og i og med at køen var så stillestående som den faktisk var, så fant vi at vi kunne spare litt bensin ved å stanse motoren litt. Det vi også fant ut, var at det var en dum ide når vi skulle til å starte motoren en del minutter senere for å kjøre 100 meter til, da var det nemlig rimelig dødt. Virket som det ikke var batteri i det hele tatt, noe det faktisk var siden alt annet av det elektriske virket, men om det var nok strøm, eller bare en noe opphetet bil som var årsaken vites ikke. Etter et lite febrilsk forsøk på å få tak på noen startkabler og fortsette i køen fant vi ut at det enkleste var å snu bilen og rulle bilen i gang igjen nedover bakken mot den Montenegrinske grensekontrollen, og da forbi den køen vi hadde stått lenge i og som var vokst betraktelig siden vi kom. Etter å ha rullet godt nedover bakken ankom vi grensa til Montenegro igjen og det ble en ny snarvisitt innom dette landet før vi fant tilbake til den lille grenseovergangen vi fant oppe i fjellene et par dager i forveien. Totalt ble det vel brukt en liten time ekstra på vår lille motorstopp. Vi er glad de ikke spurte spørsmål om hvorfor vi passerte samme grense for tredje gang i løpet av en time. Det hadde vært litt vrient, da de ikke snakket fryktelig mye engelsk. :-)

På vei rundt etter grensekontrollen i fjellene kom vi tilbake til kjente veier, men landskapet hadde endret seg drastisk, da det var forvandret fra et grønt og frodig landskap som kun så litt tørt ut, til et forkullet landskap hvor den gode luka av brent skog enda lå godt planta i landskapet. Så da viste vi med en gang hvor røyken vi hadde sett fra Prevlake Park bare et par dager før hadde kommet fra. Var vel også et par tre steder til vi kom til å kjøre gjennom denne dagen hvor det brant godt eller hadde brent godt. Hørte også på radioen etter å ha ankommet Norge igjen at det var omfattende skogbranner i området rundt Dubrovnik, og at disse fikk en del landminer plantet på 90-tallet til å gi litt ekstra futt fra seg.

Fant fint avkjøringa mot B&H (Bosnia og Herzegovina) og krysset nok en grensekontroll på vei oppover i fjellene. En liten time etter ankom vi Trebinje hvor vi så muligheten til å få tak på litt normal musikk, noe det ikke var så lett å finne på det mindre utbredte radionettet. Så var veldig godt fornøyd når vi fant en liten kjappe som solgte CD’er til € 2,50. Fikk med oss fem stykker og ble noe fortvilet når det viste seg at tre av dem ikke virket, og enda mer fortvilet når de to som i første runde virket òg hadde mistet denne egenskapen. Det er usikkert hva årsaken til den dårlige funksjonaliteten, om det var ett billig stereosystem i bilen, lettere risting fra bilen eller billige kopier kjøpt i B&H? Selv har vi nok troen på at det er en kombinasjon av alle mulighetene. Vi fartet mange timer på svingete og smale fjellveier i den Bosniske villmarka med fryktløse trailersjåfører som så ut til å ha holdningen av at det var enveiskjørt vei vi fartet rundt på. Det er en nokså spesiell følelse å streve med å holde følge med en stor trailer på svingete småveier i fjellheimen. Uansett så ankom vi en liten by ved navn Stolac hvor vi tok en kjapp stopp for å vurdere om vi virkelig skulle kjøre mange mil til for å se på gamlebroa i Moster. Fant egentlig ut at vi droppet Moster og heller kjørte en runde som førte tilbake til Kroatia og Dubrovnik. Etter få minutters kjøring kom vi over et skilt som viste Moster 28 km, i hvert fall hva vi trudde var Moster, men var ikke så lett å tolke alle skiltene i B&H, da de var skrevet med det for oss noe uforståelige kyrilliske alfabetet. Uansett var ikke 28 km veldig langt, og vesentlig kortere enn hva vi hadde regnet med, så da gikk turen opp til Moster likevel. Etter å ha startet fra hotellet klokken 11 om formiddagen ankom vi Moster 17:30, bare 4 timer senere enn antatt av vår kjære venn i Bijela.

I Moster fikk vi i hvert fall en god titt på den berømte hvite kalksteinsbrua Stari Most (”Den gamle bro”), som opprinnelig ble bygd i 1556, og var en unik enkeltspennende hengebro fra den tiden. Broa falt sammen etter bombeangrep i 1992-93 og ble igjen gjenoppbygd i 2004 til den nette sum av € 12 mill., da med støtte fra UNESCO, som har broa på sin liste. Det var flere bygg vi gikk forbi som ikke var rekonstruert like mye, da det manglet både tak og enkelte vegger der ruinene sto med store skilt til skrekk og advarsel om at det var farlig å gå inn i ruinene.

Den timen vi fikk i Moster var det også et innslag av den lokale varianten av kebab med det nette navn cevapi. Retten besto av 15 kjøttklumper formet som små pølser servert i pitabrød med litt rå løk på siden. Det smakte litt rart og magen min var i lengre tid mindre fornøyd med måltidet, ellers var det greit.

Timen vår i Moster var brukt opp og vi måtte sette kursen hjemover igjen, denne gangen ble det en litt annen og litt større vei, og vi var tilbake i Dubrovnik allerede i halv ti-tida, enda vi da hadde krysset ytterligere tre grenser, først fra B&H til Kroatia, deretter inn i B&H igjen når vi skulle gjennom en liten smal flik av landet som går ned til Adriaterhavet og deler Dubrovnik området med resten av Kroatia. Tilslutt var det inn i Kroatia igjen. Så i løpet av dagen hadde vi totalt krysset seks grenser, kjørt i veldig mange timer og vært innom tre land.

Etter noen få mislykkede forsøk på å finne et sted å bo rundt ungdomsherberget fant vi en på busstasjonen som hadde igjen to rom til en billig penge klokken ti på kvelden. Så litt flaks skal man jo ha.

Lørdagen var det slutt på backpakkingferien og vi tok et veldig tidlig fly fra Dubrovnik tilbake til Budapest. Fikk oss der en god frokost og slappet av i Széchenyi-badet, det største termalbadet i Budapest, og anlagt i Byparken allerede i 1881. Det 76 grader varme vannet kommer fra en kilde 1200 meter ned i bakken og blir spredt på ulike bassenger, hvor det varmeste måler 38 grader. Etter et par tre timer med sløving i vannet med tilhørende boblende massasjer tok vi turen videre på kino for å slappe av med Shrek the third. På kvelden traff vi igjen de norske legestudentene vi traff på i Bled halvannen uke i forveien. Dermed ble det en helaften med en bedre indisk middag på Kama Sutra og deretter litt dansing på en disko i kjelleren av et kjøpesenter. Et sted det ble litt mye dunk-dunk-musikk og et noe eldre klientell, altså ikke det best tenkelige stedet.

Søndag 29. juli var kommet og turen tilbake til Norge via Amsterdam sto for døren. Fikk hivd meg i taxien på Andrássy út klokken ett, etter å ha ønsket Christian lykke til den siste måneden i Budapest, og var hjemme i Sandefjord halv elleve på kvelden.

Budapest - Ljubljana: Fikk handlet billett til ca 13 000 forinter, ca 455 kr, og hoppet på en togvogn i Budapest et minutt før avgang. Vogna ble fraktet med ulike tog via Zagreb til Ljubljana. Det var en god gammeldags togvogn med små seksmannskupeer, men delte bare med en person av gangen, så gikk fint for seg det, men savna air condition, noe melkesjokoladen vi hadde med fikk erfare på sitt varmeste.

Split - Dubrovnic: Det ble gjensyn med gode gamle Peter Wessel som var ny i drift av Larvk Line mellom Larvik og Fredrikshavn i årene 1973-1984, og deretter kjøp av Stena Line før den ble satt døpt om til M/F Marko Polo og satt i drift i Middelhavet av Jadrolinija i 1988. Det som var litt gøy var at det enda var mange skilt på doer og utganger samt skilt opp til soldekk som var skrevet på norsk og svensk. I tillegg var brannslokkingsapparatene registrert i Oslo, og i restauranten hang et urgammelt kart over Norge. Så bortsett fra navnene på utsiden var ikke mye den båten hadde forandret seg de siste 20 årene. Båtturen på hele 8 timer, mot 5 timer i buss gikk fint for seg, og var mye fin kystnatur og gamle byer rundt på øyene å beskue underveis. Hele turen kostet ikke mer enn 110 kuna, ca 120 kr per person.

Dubrovnic - Montenegro - Bosnia og Herzegovina - Dubrovnik: Vi leide en som nevnt en liten rød Chevrolet Matiz SE 0,8 med imponerende 50,3 hestekrefter (37 kw) som målte den store størrelsen av 3495 mm lang og 1485 mm bred. Godt var det egentlig at bilen ikke var så veldig stor, da den skulle snirkles langs mye smale veier og forbi mange fornuftig og ”logisk” parkerte biler. Bilen leide vi av Brabel d.o.o. og kostet 390,33 kuna, ca 430 kr per døgn, så var vel ikke noen upris det. Selv om bilen ikke var så sprek, så var det i hvert fall air condition i den, og det var vi begge veldig godt fornøyd med.

To make a long story short the weather was lightly clouded, with a little sun the first and last days, with a moderate 30 degrees. The rest of the time it was around 40 degrees and no wind. In other words, it was almost too hot.

On the 12th of July the trip started. Magne had a quiet start on the trip with a plane ride from Sandefjord, with a stop over in Amsterdam before arriving in Budapest, Hungary. After reading half his book, a few hours of waiting in Budapest and a couple of cold beers, he met up with Christian. Christian came straight from work, slightly late, slightly stressed and very ready for a holiday. After some catching up and a nice dinner, we took headed for the city to see the night life, which included a Scottish pub, and visiting the nightclubs at the Margaret Island (Cha Cha Cha and Holdudvar).

The next day, Friday, it was a sightseeing trip with a convertible bus, around the whole of Budapest. We also took a closer look at the state Opera, where we was told all the details of the life of this gold covered opera, by an attractive Hungarian guide. A total of 3 kilos of gold was used on this large building. We both agreed that a cold beer was needed on such a busy day of sightseeing and a cold beer at a street-side cafe :-). This evening it was time for a closer look of the night life of Budapest, where Christians Serbian friend Miroslav took the role as guide. Most memorable places visited included the roof café on the 8th floor, with a large bar on the top of the building. The next stop was a proper Hungarian basement pub with live blues music, a nice bar and a lot of atmosphere. We finished the evening at Buddha-beach, which is an open-air bar and a great disco in once. It has two large dance floors, at least 4 different bars, and at least 3 disco dancing girls wearing next to nothing, doing what is commonly called inspiring dancing. There is also the opportunity to withdraw a little from the loud music, and then you can go to the little bungalows which are set up along the river Donau, which is ideal to relax a little and for small conversations. During the night we met Louise a work colleague of Miroslav, and Mette her cute blond friend from Denmark, and they proved to by good company.

Saturday became the last full day in Budapest, and a trip around in City Park (Városliget) was on the schedule, which includes the impressive monuments of Hero Square. At the Hero’s Square we were in awe of the 36 meters high monument of the arch angel Gabriel. In the park we visited the Vajdahunyad-borgen (a castle with parts from 21 historical buildings in “all” historical periods, which together with Hero’s Square was build during the 1000 year anniversary in 1896. Then we passed the fashionable Széchenyi thermal bath. The rest of the day was spent doing sightseeing on the Buda side of the city, which included the Fisherman’s bastion with its medieval towers. Truly a great sight! After a brisk 30 minutes walks, in 35 degree heat, we passed the famous chain bridge and up the 200 meter high Gellért hill. The hill got its name from a saint who tried to introduce Christianity to Hungary, but ended up being rolled down the hill in a barrel with sharp nails on the inside, and the priest suffered the martyrdom. At the top of the hill the 26 meter high freedom statue greats you welcome and this statue can be seen from most of the city. Behind the monument there is the Citadel, build by the Austro-Hungarian Empire to put fear in the rebellious Hungarians after their failed coup attempt in 1848. The Citadel currently holds the war museum from the second world war (for Eastern European readers, please read the great patriotic war). The evening was spent on a large artificial beach in the middle of Budapest, directly behind hero square.

On Sunday 15th of July the back-packing trip started, and boy did it start. There was “of course” a ticket control on the way to the train station, which resulted in a fine of 5000 forints (ca 30 euros). It turned out the 3-day ticket we bought for Magne did not last for 72 hours but 3 calendar days. We should admit we had a good idea of this but we were not able to talk ourselves out of the trouble. But we was fortunately also, we caught the train with less then one minute margin, so we was able to leave according to the schedule. After 8 hours on a train, going through Zagreb, 4 passports controls and 6 ticket controls we arrived safely in Ljubljana, Slovenia. Halfway on the trip we started to get hungry and searched the train for the restaurant cart. We started to head for the front of the train, but with no luck, and then to the end of the track, with to our great surprise, the same result. Our recommendation is therefore to be prepared and bring your own food on long international train rides in this part of the world.

As soon as we arrived in Ljubljana, we found something to eat, and headed to the picturesque castle, Ljublanski Grad. According to the legends, the city was founded during the rein of king Aites, after he defeated a dreadful monster, the Ljubljana dragon, which is today shown on the city shield. Ironically Ljubljana means love, and how this is connected to killing a dragon is to us unknown. Furthermore, the city is the smallest capital of Europe with about 270 000 inhabitants, and 10 % are students.

The next day offered a full sight seeing of Ljubljana, where a small map from the local tourist office gave us the directions. We chose to use the cable cart up to the castle, and after seeing the sights there used the rest of the day to go sightseeing, and all the historical and impressive buildings, to get a fuller picture of Ljubljana. Sights include the Park Tivoli, which serves as the entry to Tivolski Grad, with an impressive pathway with beautiful picture from around Slovenia. It is obvious that Slovenia has beautiful and extreme nature to offer tourists coming visiting.

After having explored Ljubljana we took a bus to see the idyllic little city next to Lake Bled. In the middle of the lake there is a small church on a small island, which found a little odd placement of a church. North-west of the lake and about 150 meters above it, on top of a steep cliff, Bled castle is located. It was first constructed in the early 11th century, with an amazing view over the whole area. We could see for miles and miles, and it is easy to see why they choose this location for the castle. After a very worm and slightly tiring trip up to the castle, a cold beer felt like a good and well deserved reward. On the way down we could not resist the temptation of jumping into the water too cool down and do some swimming. The temperature was nothing to complain about, with a comfortable 23 degrees.

After a very tasty dinner, we went back to the bus terminal, where the conducter told us the last bus left at “half past eight”. We came there and found a bus waiting, but when we showed the driver the ticket, he just shook his head and told us that was for a different company, furthermore that a new ticket would cost us 10 euros. We looked at each others, and checked how much money we had left, and found 7 euros. We begged the driver to let us into the bus and we could pay in Ljubljana, but the driver just shook his head, and we started looking for an ATM machine. As soon as we turned our back to the bus, it just drove away. The ATM machine was a quick 6 minutes walk away, and after collecting the money we went into a hotel and asked if there was any train leaving that evening. Also for this option we came approximately 10 minutes late for, so we were left with three choices. Ordering a hotel room in that city (with our luggage in Ljubljana), taking a taxi to Ljubljana (a 2 hour drive) or trying to find an illegal taxi. We went for the cheapest option, and went for the bar and asked for a cheap taxi. He told us he would do some checking for us, and we decided to relax with a cold beer and see what happened. At this time it is around 9 o’clock in the evening. 2 hours later and at least the same amount of beer, the bar tender volunteer to drive us himself. He also asked us if we had a drivers licence, which we found a little peculiar since we had been in his bar drinking the last few hours, so we told him we were not suitable to drive that evening. He nodded and said he would leave the job at midnight. We can safely say that Bled is not known for its night life, and furthermore we know why. Nothing happens there :-).

At around 1 the bartender left the bar and we got to his car, and we decided to start a conversation with him. He turned out to be an interesting case. Tito was some of the best that had happened to the region, communism was better than the current situation, and most interesting for us he had a small marijuana farm at his house. But he wanted to comfort us that he had not been smoking for the last 2 days. I am not sure if I got more relieved from knowing this, but we figured it is better to just shut up and let him just focus on his driving. As soon as we entered Ljubljana city, we started to see blue lights behind us. Strange we thought, because it was hardly any other cars on the road except us. So the driver did the only natural thing, moved to the right line, but the police car did not drive by. The driver then moved to the left line, and by this moment we were fully aware that the police car had no intention of overtaking us. So we stop the car on the side walk and the driver walks out of the car. Christian and Magne are kindly, but still firmly asked to give the police their passports, in what is more correctly called sign language and not English. After 5 long minutes the driver walks back into the car, and we can drive away. It turned out we were stopped due to not working lights in the back of the car. The driver/bartender explained that he felt so relived they did not take an alcohol test of him, since he had been drinking a little during that evening. My thoughts go back to the question of whether we had a drivers licence, and now the missing pieces are starting to fall into place. He managed to convince the police that the alcohol smell came from his job at the bar, and the “marijuana look” came from a lack of sleep, but we both think that the real reason he got away clean was the reason he had the two of us in the car. But all in all we did arrive safely to the youth hostel, although a good 4-5 hours later than planed.

We got up early this Tuesday to be on the train station to Postojna. During the check out of the hostel, we realised that we did not have any souvenirs from Ljubljana, so we ran (as fast we could with our entire luggage) to go shopping. We thought we did well, but not well enough, since the train had just left, but the 1.5 hours of waiting was not too bad, since there was beer and postcards to write. A little later than planed we arrived to the cave. The cave is 20 km in the mountain, and has two parallel layers, and was carved out by the water over the last million years. The cave was quite expensive (14.40 euro) and very touristy (with tours given in 5 languages). We liked the cave, and it was refreshing (around 8 degrees air temperature), but once you have seen one cave you have seen most of them. The most famous in the cave is the mysterious human fish (cave salamander), which is blind, can live without food for one year and almost without food for 6 years. This is impressive, but the fact that is reflects all light, was what really got out attention. We were a little disappointed to discover 6 of them in a small artificial pool, and honestly they did not do much at all. All in all it was a nice visit and honestly it was very comfortable to get away from the 40 degrees or more we had the entire trip.

After waiting for a few more hours in Ljubljana, and then on a train to Zagreb, we arrived there at 22:30 at night. As soon as we entered the train station we meet a few tired Finnish girls, who had searched for 3.5 hours to find a free hostel room for that night. They came to the conclusion that a train to Greece was the best option (to sleep on the train). We picked up the phone and on the first try we could not believe our luck. Neither could the Finnish girls, since the owner told us he had place for just the two of us. The owner told us to meet him outside McDonalds and we found the store after a few minutes, but then we stood their waiting, and when we called the driver, so was he. After a few minutes we discovered that he was waiting in Ljubljana and we were waiting in Zagreb, so we did the only thing left of our options. Magne used his AmEx card to pay for a proper hotel room. Next morning we left early to find a room at the most reasonable hostel in the city centre, so the travel budget did not suffer too much.

After finding the local tourist information we started a little sightseeing trip, and covered the most interesting parts of Zagreb around late lunch time. Running sight seeing in 40 degrees is a tough job, so we needed to cool down and found a cinema with beer and popcorn. Transformers were just what we needed and made sure we could survive until the evening. After the evening it was a little colder, with a comfortable 30 degrees, and we headed for a local restaurant and a few beers in the city. On one of the sidewalk cafes, we meet 3 very cute Croatian girls, and they invited us for a night swim, at a pond 40 minutes walk from the bar. After one and a half hour we reached the pond, and had a night bath around 4 am in the morning. After the swim, and seeing the start of the sunrise, we started seeing a lot of black smoke coming from the other side of a small hill we had passed on the way to the pond. We walked there quickly, and saw an “older” Golf in full fire, after having collided into the only building as far as we could see. Let us just say it looked a little staged! Ironically it was written Golf on the building the Golf collided. After a minute or two the gasoline caught fire, and the rear end of the car exploded. And we mean really exploded! After another few minutes the police and the fire department came, and took our names and addresses, but they did not seem too interested in talking too much with us. So we looked at the burning car in front of the sunrise :-).

After reaching the youth hostile in the morning, and quickly heading for reaching the bus to go to the next city, we headed towards the Plitvička-lakes. It is a fascinating and the oldest national park (since 1949) in Croatia. The park is located in the middle between Zagreb and Zadar, and was added to UNESCO’s list over world’s natural reserves. It offers marvellous green lakes, filled with a large numbers of fish, and more waterfalls than we could count. It is 1267 different plants, 161 different types of birds, 321 kinds of butterflies and many others types of animals. We had a very comfortable trip in the 40 degree heat, and could relax with plenty of fresh air. We diffidently recommend this trip, but there is a lot of tourist, and we had to wait some parts of the trip in a queue. We decided it was clever to take a taxi to Zadar, and together with 6 kind French ladies, we hired a taxi. The driver was an original character, and honestly we both felt like we did with the driver in Bled, slight worried and nervous. He got us safely to Zadar, but did not seem to have much of an idea of where our hotel was located. This ended with him driving around asking people for directions, and we sitting in his taxi for one hour while he was lost. After a little searching and Magne reading the map for the lost driver, we got to the hostel. We quickly unpacked the stuff at the room and headed for a meal in the city centre. After a good meal and a short sightseeing trip, we came to the trip back to the hostel. We decided to use public transport in the good spirit on back-packing, and struggled to stay awake, due to the lack of sleep. Here we had a short cultural difference compared to the other people at the bus stop, they rushed to the door, and pushed others to the side. Me and Magne took the more caution approach, and waited for our turn. To our surprise almost all came into the bus, but when it was our turn the driver closed the door and drove away. A grand total of 3 people got left behind, and we had to wait 30 more minutes for the next bus. You can say a lot of our experiences, but we learned quickly, besides falling asleep waiting for the bus, we pushed our way into the bus, and got into the bus. Not feeling too proud of our actions, but feeling proud of the how well we are adapting into the Croatian spirit :-).

The Friday morning we were almost fully rested, and after a very simple breakfast we got into a small conversation with 2 local Croatian guys. They invited us to a Croatian breakfast, which quite simply consist of beer, and a grand total of more than 2 litre of beer, and all people attending the breakfast becoming either drunk or very close to drunk :-). At one o’clock we headed for the city to go sight seeing, but the combination of being close to drunk, 40 degrees heat probably caused us to think Zadar was a little less interesting than it really was. All we wanted honestly was to go for a swim, and not running around going sightseeing. There is a wave piano at the harbour playing relaxing music, and we got to dip our feet in the water to cool down a little bit. This is in our opinion most of what Zadar has to offer.

From Split we went by bus, which we thought was 1 hour, but turned out to be close to 3 hours. We found our hotel (yes all hostels were booked), and got a delightful swim in the Adriatic Sea, which is much more salty than we expected. We took a quiet evening and caught up on some lost sleep, which at least for me (Christian) did a world of good.

Saturday morning we searched and found a laundrette to get enough clean cloths for the last week of travelling. It worked out very well, and got the machines started, found a street side pub to get a beer and honestly, it is not often it is so comfortable to do the laundry. The rest of the day was with sightseeing and cooling down with a swim, a comfortable 27 degrees :-). That evening we had a slightly exclusive sightseeing trip of the old parts of Split. The sightseeing consisted of Christian and Magne, an older married couple from Canada and the guide. Honestly it was good that not too many people came, since it is a luxury to have your own guide for a whole evening! After the tour we ended up at a pub, where a beer was included in the price, and we could ask all the follow-up questions we had. For a short history update, Split is build around the old palace of emperor Dikokletian, build by the romans around 300 A.D. The palace was build close to Salona, the big city at that time. Since the palace was built, it has constantly been modified and added to. Therefore it is like walking through a history book, with buildings continuously being added, and you find buildings from most historic periods. As far as we could see Split (at least the old part of the city) is just one big labyrinth. After the sightseeing we went over to Bačvice-beach, a nightclub area with close to 20 bars and discos, right next to the beach. It is a cool place, but in our opinion we were too old or the others at the bar were too young, I like to think the later. It is loud music (which is a good thing), a lot of tourist and people who are not old enough to buy a drink at a bar in Norway :-). Therefore we quickly decided to get back to Dikokletians palace and have a drink or two at a cool bar in the middle of the city located in a set of stairs in a little alley. It was really cool and really difficult to find (at least for me, but Magne had surprisingly good control of where to find every bar, it must be a super skill he has).

On Sunday, we went to the beach to relax and go swimming. After 5 hours sitting in the sun and in the small shades we found, and trying to cool down in the water (even though it is close to 30 degrees in the water), we noticed that we was getting a little lobster coloured. This came to a small surprise for the both of us. OK, we did not have a girl to take care of us, so this will be corrected to the next trip, but we thought we did use the sun tan lotion quite often and followed the manual. We checked the suntan lotion again, and got confirmed that the power of it is 15. For international readers, we are from Norway, and the natural protection we have from the sun is not larger than it has to be :-). After a little more research we found out that a suntan lotion has a full effect the first year, half effect the second the second year and a quarter affect the third, and so on. Using this knowledge (although too late) we discovered that the suntan lotion we used so often had an effect of 1.4, and this decimal mistake made us look like cooked lobsters. Where many go for the conservative brown colour we went for the trendier red look.

The next days we used the after-sun lotion quite frequently, and staying at locations which mainly consisted of shades. Since our small sunbathing accident, we spent the whole of Monday on different street side cafes, and sightseeing in the labyrinth in Split.

We took the morning ferry from Split to Dubrovnik on Tuesday morning, and we got to see the Croatian coast and some of the small cities on these islands. As soon as we found Dubrovnik and found the youth hostel, we headed to a travel agent to book a rental car for the next few days. We then headed for the city centre and it is seriously one of the nicest cites I have ever been in, the only thing we could put our finger on was the large number of tourists and the fact that it was too much organized and perfect. You might wonder why we thought so, but it is a city that lives on tourists and it is in a completely different league than any other cities we visited, and it was so neat and organized that it did not seem natural. With that being said, it is probably the place I will take a date since it is a romantic place :-).

There are probably more Scandinavian tourists in Dubrovnik or Ragusa as it was known until 1st world war, than local people. It suffered bombing in the war in 1991-92, but it was not possible to see any signs of this, so I would label the city as perfect, if a city can be perfect? Dubrovnik is 1400 years old and came on UNESCO’s list of world cultural heritage in 1979. The city has around 50.000 inhabitants and 10 % of these lives in the old city, inside the 2 km long massive city wall.

The next day the rental company delivered the rental car at the youth hostel, it was a small red Chevoret Matiz SE 0.8. It is an impressive sight (please see attached photo). It has 50.3 bhp (37kw!). After driving in the rush hour out of Dubrovnik, and using a few minutes and hitting a few wrong roads, we found the motorway south, to head into Montenegro. Driving south we saw a little sign with Park Prevlaka, on the complete south end of Croatia, with a nice sight of the north of Montenegro, and places such as Herceg Novi the costal entrance to Boka Kotorska and the black mountains which gave the name to Montenegro. The mountain offers a magnificent view, going up straight from the sea, to reach several hundred meters into the sky. The 2.5 km long peninsula have during the history been an strategically important military location, and at the tip of the peninsula there was a fortress, which suffered a lot during world war II (the patriotic war for our readers in Eastern Europe :-)), but what liked most was the swimming trip to cool down, before heading into Montenegro.

We stopped at a better restaurant to get lunch at Bijela in Tivat-bay, where we by chance met a Norwegian couple eating there. We continued the drive heading around the Risan-bay, and past St. George church from the 1600-century. Right next to St. George island, there was established an artificial island, where the chapel “Our Lady on the Rock” was build. A thought that crossed our minds; what will happen after global worming starts raising the water levels, since these magnificent buildings are build on small flat islands!

We ended the trip at Kotor (but planed to head all the way to Budva. Kotor is a triangular city, listed on UNESCO’s list, and have an impressive city wall all around the city, even up the mountain. We decided to climb the 1350 stairs to get to the top of the 4.5 km long city wall, which runs from the waterfront to the peak of the 260 meter high mountain, with steep cliffs on all sides of the mountain. We meet some nice Serbian girls on the way up, who strongly recommended that we should be heading for a local concert that evening, which in their own opinion is not any good! Ok, here is the female logic, but she helped us get cheap local accommodation, so we decided to go with them to the concert. At the place there was a long line, probably expensive entrance ticket, cover charge to get into the bar, and a quite exhausting day told us we should prioritize some sleep.

Thursday 26th of July we headed from Kotor, and planed to take the mountain road over Lovćen national park, but we ended up taking a wrong turn in Kotor city, so we changed the plans to head for the Budva coast instead (not quite sure if the map makers put a lot of effort in their work, but plans are meant to be changed anyways :-)). The stop in Budva was short, since it was much of the same as all the previous cities offered, and we prioritized heading for the mountains instead. We had to stop by Sveti Stefan, which until 50 years ago was an idyllic fisherman village, which is located on a small island with only a small footpath connecting it to the mainland. Now it is a luxury hotel with 101 rooms, and adapted to every taste and budget. The island was closed for the hotels guests, so we could not enter and see the island, but it looked really idyllic.

So we headed for the mountains and Cetinje, an old royal city, from where Montenegro was ruled for more than 500 years. We had a simple lunch there and looked at Madonna of Philermos, a small but important treasure the Templers have been protecting since Jerusalem was conquered a long time ago. The treasure was transported around Europe to be safe, and ended up in Montenegro where it is now kept safe. There are speculations that Luke the evangelist could have been the creator.

Then we headed for the Lovćen mountains (with 50 “tired” BHP in the car, we were considering if it would be better to manually push the car up the hills :-)). We entered the national park and headed for the shoulder-shaped mountains known as Jezerski measuring 1657 meters. After parking the car, surprisingly easy to find a parking space since the car is so small, we started climbing the 500 stairs to the memorial to Petar II Petrović Njegoš, a very important national poet which the Montenegrin people build their national feelings around. Build as part of the memorial there is a lookout point with magnificent 360 degrees view. It is even claimed that on a clear day you can see as far as the Italian coast (we had a lot of summer clouds), and so far nobody can claim they have seen the Italian coast.

On the way back to Kotor there was a full sightseeing trip of the countryside of Montenegro. Personally I think we tried every small road on the map, included the roads not on the map. I would like to claim most of the roads we tried in this part of the trip, have the standard and size of the Norwegian sidewalks. Finally we found a suitable map which had the important maps indicated (the ticket into the national park, with a grand total of 3 roads (and as long as Magne does not read this, I have a distinct feeling the lack of roads on the road made it easier for us :-)). After looking at the maps, we decided that it was too far to drive to Bosnia, so we went back to Bijela where we had lunch the previous day. Instead of driving around the whole bay, we decided to go for a small boat trip directly to Bijela. Again the memories went back to sidewalks, and I can honestly say it is the narrowest and most crowded coast road I have ever driven on. Cars were parked in the street, people was walking along the street like it was a walking street rather than a road for cars. After reaching the hotel, and a quick negotiation of the price, and reservations (we talked in English to a receptionist who did not understand English), we headed for the nightlife at Bijela. Honestly after seeing the options, we decided that an old and almost empty gambling hall was the best option. We had dinner with the Norwegian couple we met the previous day, and received a lot of practical information, we was told that it was a two hour drive to Mostar in Bosnia and Herzegovina. He was honest enough to mention that we might need 2.5 hours for the drive in our car. We should mention that he was born in Bosnia and Herzegovina and put the cruise control to 290 km/h through Germany on his drives back to Norway.

The Friday started with a refreshing morning bath in 25 degrees water, before we got into the car and started the drive to Bosnia and Herzegovina (B&H). Since there was road constructions on the road we were planning to take, we headed for the big boarder control. It was no trouble to get past the Montenegrin control, and we got stuck in the queue. After waiting for about 20 minutes in this line, Christian decided to turn off the engine to save fuel. This good idea backfired on us, because when we wanted to start the engine again, the engine did not start, like it was no battery left, but since the rest of electronic stuff worked we ruled this out. We still believe the temperature was too much for the car, and that is why it did not start again. After many unsuccessful attempts to start the car, and trying to find cables to start the car again, we decided the best and simplest option was to push the car around and push it down the hill again to start the car. This worked well, but we did not feel too comfortable with the car so we went past the border guards again and into Montenegro, so we could use a smaller and almost unused border control in the mountains. Totally this meant around one more hour in the car and a few slightly embarrassing moments for us, and a story for the next parties we attend. We are still happy that the border guards did not check the passports more carefully and ask us why we crossed the same border 3 times in 1 hour!

After passing the border controls we headed back the same way we passed on the way from Dubrovnik. The view was quite different. A few days before it was green and nice area, now it smelled a little burned and hardly any green spots left. We saw three places where it had burned either in the distance or recently in one hours drive.

We found the road heading into B&H and crossed one more border control on the road up the mountains. After around one hour drive we arrived at Trebinje where we saw the possibility to buy cheap (and fake) CDs for 2.50 Euro each. We bought 5 CDs, and quickly discovered that three of them did not work, and got a little unhappy when the two CDs who worked, did not work anymore. We cannot tell if this is the cheap stereo system in the car or the CDs, but the result was not good anyways. After a lot of hours driving on small mountain roads in the Bosnian wilderness with fearless truck drivers (it is not often you have to push the car to keep up with big trucks, but that happened to us :-)). When we arrived at Stolac we considered the situation, and more or less decided to skip Mostar and rather head back to Dubrovnik. After 5 minutes drive from this city, we saw a sign with 28 km to Mostar, so we changed our mind and headed again for Mostar. We should admit the street signs are difficult to read (the difficult Cyrillic alphabet), so we guessed it was 28 km to Mostar. From leaving the hotel at 11:00, we arrived at Mostar at 17:30, only 4 hours longer than expected driving time :-).

We arrived safely and found a nice parking space for the car. There was a local parking guide who took the parking fee, and we are not sure the money went for him or to the local government :-). We went looking at the famous white chalk-bridge Stari Most (“the old bridge”), which was originally built in 1556 and was a unique bridge with a single span over the whole river. The bridge was bombed in 1992-1993, and was rebuilt in 2004, for a total cost of 12 million Euros, with support from the EU, which has included the bridge on the world heritage list. Many of the other buildings we passed in Mostar were not rebuilt to the standard before the war. There were roofs and walls missing on several of the buildings we passed. On some of the buildings there were even signs on them that it was dangerous to enter the ruins and people should pay extra caution while passing them on the sidewalk.

We spend an hour in Mostar, including trying the local cuisine. We ate something that we can best describe as a local variety of kebab, called Cevapi. It came in three sizes and of course we went for the largest one since we were hungry. If I want to try to describe it, I would call it 15 meatballs or sausages with local spicing, which was served in a pita-bread, and a little raw onion next to the meet. The taste was kind of funny, and we suspect it played a little trick on our stomachs, which seemed to complain a little the next few days.

Our hour in Mostar passed to fast and we had to head back to Dubrovnik. This time we chose the larger roads and came safely back to Dubrovnik a little earlier than expected. We came to the city area around 21:30, and after only a few missed turns we found our way safely to the youth hostel. We counted the border controls we passed during the day, and came to 5 (Montenegro – Croatia – Bosnia – Croatia – Bosnia – Croatia). So this had been a very eventful day and a lot of border crossings, and most of them went perfectly according to schedule.

After a few less successful attempts to find a place for the evening around the youth hostel, we discovered that most places were sold out for the evening. Therefore we went to the local bus station and found one of the last local persons renting a room for the night. This was very cheap and comfortable so we felt very lucky. Considering the option of sleeping in the car, we could not have wished for more.

On Saturday the backpacking holiday was over and took an early trip from Dubrovnik back to Budapest. We got a nice breakfast and relaxed for a few hours at Széchenyi-bath, the largest of the thermal baths in Budapest, and founded in the City Park as soon as 1881. The 76 degrees hot water comes from a source 1200 meters down in the ground and is distributed on several different pools, where the hottest one is 38 degrees all year around. After close to three hours of just relaxing and enjoying the water massage at Széchenyi, we headed for the cinema to relax some more with “Shrek the third”, which was just what was needed after 2 weeks of running around. That evening we met up with the doctor students we met at Bled earlier, and we had a very nice evening with Indian dinner on a restaurant Kama Sutra, and then some dancing on a disco in the basement of a shopping mall. In my opinion it became a little to much techno music and too old people.

Sunday the 29th of July arrived too soon, and Magne got on the plane back to Norway, with a short layover in Amsterdam. A taxi picked him up on Andrássy út at one in the afternoon, and he was safely home in Sandefjord at 22:30.